natt

og så er jeg i en leilighet i københavn. jeg har trukket dynen godt oppunder haka og jeg hører lyden av de andre sove mens jeg ligger og vrir meg. jeg ligger og vrir meg og inne i hodet mitt går den samme kverna av tanker om og om igjen. du og jeg på Hvaler i sommer, du og jeg på lesesalen på Blindern i vår, jeg så deg gå forbi og klarte ikke la vær å stirre. jeg snur meg i sengen med ansiktet inn mot veggen, ser for meg ansiktet ditt den gangen vi lå ute i det høye gresset i juni og bare var. du tvinnet håret mitt mellom fingrene dine. prøver å la være å tenke på deg nok en gang. på den gangen vi satt på åpent bakeri og jeg følte meg så heldig, på den gangen vi sto ute i snøen og skrek til hverandre at vi ikke orket mer.  jeg reiser meg fra sengen og går inn i stuen. ett stearinlys brenner fortsatt, vi har glemt å slukke det. jeg setter meg i den gule stolen og blar gjennom gårsdagens utgave av Politiken. det er et bilag som handler om frokost og hvor bra det er å spise det hver morgen. de har intervjuet forskjellige kokker om deres frokost-must. en nevner nutella, en annen havregryn med whiskey. visste du kanskje ikke at havregryn med whiskey var en irsk spesialitet? spør journalisten leseren og jeg bretter bilaget sammen igjen. setter meg i vinduskarmen og ser ut. det er et bakeri på den andre siden av gaten. en baker er der inne og jeg ser at han knar en kjempestor deig. så fredelig jobb det må være, jeg kunne trengt en sånn jobb omtrent nå. mellom hver bevegelse jeg gjør, og mellom hvert avsnitt jeg leser dukker det opp små glimt av deg. deg om morgenen, deg når du sover, skriker, leser. dagen etter forteller nina meg at noen netter er man bare ganske enkelt litt uheldig. og jeg tenker at det er nødt til å være noe i det