tirsdag

jeg trekker jakka mi inntil meg mens jeg gjør mitt beste på å unngå å falle på det glatte fortauet. jeg går mens jeg håper på å treffe deg tilfeldig, fordi jeg er i din del av byen. det går så mange folk forbi, og samtidig som jeg tenker at folk nok er ekstra glade på denne tiden av året, tror jeg folk nok er ekstra lei på denne tiden av året også. jeg ville finne en cd på platekompaniet og jeg spurte jenta bak disken om jeg kunne spørre henne om noe, hun ga meg et oppgitt blikk og sa jeg måtte være rask og at hun ikke hadde tid til å slå noe opp i systemet hvertfall, hun skulle svare hvis hun visste. og jeg prøvde å gi henne mitt hyggeligste smil, og da jeg måtte tenke meg litt om, hva var det den cden het igjen, så veivet hun med hånda og sa jeg måtte si det snart, så jeg skyndte meg å stille spørsmålet jeg hadde, og hun svarte å nei du, den tror jeg ikke vi har hatt på lenge, og jeg fikk jo svar, og hun gjorde jo jobben sin, men det er bare så trist at hun må jobbe seg gjennom en hel vakt på platekompaniet og hele tiden ha det sånn. rynket munn og oppgitt blikk. for julen kommer jo uansett den, og alle vil få julegavene sine, cdene vil få prislappene sine, og alarmene vil bli satt på dvdene uansett om hun setter opp den minen eller ikke. det er derfor det er så trist, at denne tiden på året noen ganger gjør folk sånn. for jeg vedder på at hun ellers er ganske blid

jeg setter meg på en kafe like ved der du bor og ringer deg. du er ikke hjemme, og jeg synes det er dumt men sier det ikke. jeg sitter innerst i lokalet og leser en artikkel om kaffebønnebrenning i Etiopia. og ved hvert avsnitt sniker en tanke seg inn, nakken din når du sitter foran meg i auditoriet, knall gule ullsokker i smale brune sko. jeg er kald. jeg er våt på tærne. jeg er ganske lei. og jeg er glad for at jeg midt oppi alt det, kan tenke på de tingene der en gang i blant

klisjé

jeg brukte flere halvlitere med øl og noen oppmuntrende apeller fra en gammel venn på å bestemme meg for å dra. vi satt på en bar og du hadde invitert meg over og jeg var livredd. min venn gjentok faen ta, de kommer til å elske deg, og inne i meg tenkte jeg at jeg nesten skulle ønske jeg aldri så deg igjen så jeg kunne være sikker på at du hadde et godt inntrykk av meg, så tok jeg meg i den idiotiske tankerekken, ga vennen min et kyss på kinnet, trakk lua over ørene, kikket meg rundt i lokalet en gang til, før jeg åpnet døra, tok et skritt ut på gaten og måtte le av meg selv mens jeg gikk nedover. jeg så på et par som gikk forbi og tenkte, faen så heldige dere er som bare kan gå der og vite hvor dere har hverandre, men stopp en halv, det er jo ikke sikkert de vet hvor de har hverandre i det hele tatt skjønner du vel, og kanskje hun er like usikker og glad og redd som jeg er nå. det er en slags trøst

20 minutter senere og jeg ringer på hos deg, jeg hører musikken utenfor og ser deg stå i vinduet. hele kvelden stjeler jeg små biter av tiden som går for å kunne se på deg mens du snakker med vennene dine. du har en sinnsyk energi, jeg tror de andre merker det. og når de går ser du på meg med et blikk som sier selvfølgelig skal vi bli igjen nå, vi trenger ikke dra noe sted vi, skjønner du vel

og vi ble sittende der. i det største rommet. det var fortsatt oppvarmet av alle menneskekroppene som nettopp var gått hjem. og vi satte oss ved bordet, du lurte på om jeg ikke ville smake på maten du hadde laget, og vi spiste. jeg lot tonene fra musikken fylle hele lokalet og jeg så på deg og tenkte at dette øyeblikket er så inderlig film. og vi satt der. du sa du ville bli bedre kjent med meg. du sa du gjerne ville bli bedre kjent med meg og jeg bare satt der. spiste maten du hadde laget og jeg var livredd og ganske nervøs og hadde problemer med å følge med på tingene du sa fordi jeg fulgte så nøye med på leppene dine. og lyset var så dimt og kulden snek seg inn og vi var bare to igjen i en leilighet som sikkert hadde rommet femti tidligere den kvelden. og jeg tror jeg elsket rotet som lå rundt oss, veggene var høye og lyset var så dimt og jeg så på deg og tenkte nøye på om jeg ville ligge med deg. du lente deg mot meg og ga meg et kyss på kinnet, og du sa fy søren du er så sinnsykt bra. og jeg følte meg litt sinnsyk for jeg var sikker og usikker og forelsket og klar for å nyte det vi hadde skapt. det var ikke bevisst men vi skapte det der med alle blikkene og smilene og varmen fra kroppene våre, med latteren lyset og snøen utenfor, med tonene og ordene og det store gulvet som vi falt ned på mens du hvisket at du var så glad jeg kom. og inne i meg tenkte jeg at jeg bare ville at den kvelden skulle kunne klippes ut og limes inn i notatboka mi så jeg kunne minnes på hver eneste lille lyd og uttrykk som ble ytret mellom oss den kvelden. for det var virkelig noe

hei

du sier hei, skal vi ta følge hjem? og jeg tenker inne i meg at det er det eneste jeg vil. det er 20 kuldegrader ute og vi går oppover ullevålsveien og når vi er like ved døra mi løper vi begge to så fort vi klarer på det glatte fortauet og jeg knekker nesten sammen av latter når jeg ser hvordan du smiler mens du bykser fremover og vi låser døra opp i all hast og vel inne i oppgangen tar du tak i jakka mi og kysser meg med en kraft og en lyst som velter meg over ende. jeg er helt til stede nå, tenker jeg, og vi løper de få trappetrinnene opp til andre etasje, sparker av oss skoene så de lager høye lyder når de treffer veggen, og det føles nesten like kaldt inne som det var ute, vi tar sats og fortsetter løpingen inn på rommet mitt og der dytter du meg mot skapdøra og kysser meg så intenst mens jeg holder godt fast rundt deg, vi legger oss under dyna, trekker den over hodene våre så vi ligger under den og du sier nå har vi endelig vårt eget lille sted, og plutselig er du helt rolig og varm og kysser meg igjen så mykt og sakte at det nesten ikke kjennes som dine lepper. jeg blir helt myk og synker nesten gjennom madrassen og sengen og gulvet, eller nei, jeg svever nesten oppover gjennom dyna, taket og all den energien vi har stablet inn i rommet

om morgenen ser du litt pjusk ut der du sitter foran kjøkkenbordet med en kopp te i hendene, jeg går forbi deg og du stryker meg på leggen under morgenkåpa jeg har på. vi hører på radioen mens vi spiser, de snakker om radka toneff, og jeg tenker at dette øyeblikket vil jeg brette sammen og putte i  lomma så jeg kan være sikker på at dette ikke er siste gang jeg får se deg slik